Forever G's

Det lukter asfalt etter regn, det brenner i brystet – det betyr at det har begynt. Denne låten høres ut som om gatekodeksen har møtt stoisk filosofi. Her handler det ikke om glans og «suksess-suksess», men om å stå på egne ben, selv når jorden under føttene smuldrer bort. Et sted i rytmen mellom «hold ut» og «ikke glem å puste» skinner det gjennom noe nesten ømt: lojalitet til sine egne, løfter til seg selv, forsøk på å ikke bli bitter. Noen ganger er det en grov beat, som et slag i bakhodet, og så plutselig et stille spørsmål: «Hva om jeg gir slipp på alt og slutter å prøve?». Men nei, det går ikke. For «forever» er ikke bare et ord, det er en standardinnstilling. Ikke for fremmede ører. For dem som vet hvordan det er å samle seg selv i biter og gå ut i lyset igjen, selv om lyset bare er en lommelykt under vinduet.